Som sild i Tønne
”Skal vi gå litt eller bare stå her?” spør vertssøsteren vår Miaina , det er en fin kveld så vi bestemmer oss for at vi kan tusle litt bortover. Bussen her i Antsirabe stopper uansett så lenge man peker og viser at man vil på. Der kjører det en rød nummer 17 buss forbi. Hun gjør et tegn om at vi vil på, den stopper men vi må spørre, går den helt frem? Nei det gjør den ikke, mange av bussene går bare halvveis på kveldene det er ikke så mange som skal helt ut til der vi bor, det er jo nesten på landet! Vi går lit videre å ser at vertsbroren vår Era er ute på samme ærend, han skal hjem fra jobben sin på sykehuset å sitter å venter på bussen ved en benk der det er et skilt som viser at dette faktisk er et busstopp. Han smiler og tar oss i hånda, man håndhilser nesten alltid når man møter folk her. ” Tre busser har allerede kjørt forbi, men de var stappfulle” sier han. Vi setter oss ned og venter, det kjører et par fulle busser forbi før det til slutt kommer en ny 17buss som både har litt ledig plass og skal helt frem til Morahita der vi bor. Mannen som står bak i bussen og tar i mot penger og hjelper folk av og på, blir kalt the reciever. Han roper at vi må skynde oss og dytter oss nærmest inn på bussen. Vi blir stående i midtgangen. Intimsone er et ukjent begrep her. En albue der og en rumpe der, folk bryr seg ikke. Era samler inn penger og veksler med de rundt seg før vi sender bakover til recieveren. Busse skifter mellom kjørebanene for å unngå de værste hullene i veien. Et par hundre meter lengre fremme er det flere som skal på Bussen er allerede ganske full men presser vi oss litt mer sammen får vi plass til 3 til. Jeg ender opp med å stå i en veldig tett sandwich mellom en ukjent dame og Era. Verstsøster snur seg mot meg og sier at ”nå er vi som sild i tønne eller hva?”, Jeg nikker og ler. Etter en stund er det en dame som står midt i midtgangen som roper ”Misy Miala” direkte oversatt: det finnes noen som skal av! Altså hun skal av. Lykke til tenker jeg! Jeg setter meg nærmest på fanget til en som sitter ved midtgangen, slik at hun skal klare å presse seg forbi. ” Aza fady, Aza fady” (unnskyld unnskyld) sier hun mens hun ler litt og presser seg gjennom menneskemengden, jeg tenker at dette umulig kan gå selv om at jeg har sett det blitt gjort mange ganger før, til slutt kommer hun seg ut av bussen og vi kjører videre.
”Skal vi gå litt eller bare stå her?” spør vertssøsteren vår Miaina , det er en fin kveld så vi bestemmer oss for at vi kan tusle litt bortover. Bussen her i Antsirabe stopper uansett så lenge man peker og viser at man vil på. Der kjører det en rød nummer 17 buss forbi. Hun gjør et tegn om at vi vil på, den stopper men vi må spørre, går den helt frem? Nei det gjør den ikke, mange av bussene går bare halvveis på kveldene det er ikke så mange som skal helt ut til der vi bor, det er jo nesten på landet! Vi går lit videre å ser at vertsbroren vår Era er ute på samme ærend, han skal hjem fra jobben sin på sykehuset å sitter å venter på bussen ved en benk der det er et skilt som viser at dette faktisk er et busstopp. Han smiler og tar oss i hånda, man håndhilser nesten alltid når man møter folk her. ” Tre busser har allerede kjørt forbi, men de var stappfulle” sier han. Vi setter oss ned og venter, det kjører et par fulle busser forbi før det til slutt kommer en ny 17buss som både har litt ledig plass og skal helt frem til Morahita der vi bor. Mannen som står bak i bussen og tar i mot penger og hjelper folk av og på, blir kalt the reciever. Han roper at vi må skynde oss og dytter oss nærmest inn på bussen. Vi blir stående i midtgangen. Intimsone er et ukjent begrep her. En albue der og en rumpe der, folk bryr seg ikke. Era samler inn penger og veksler med de rundt seg før vi sender bakover til recieveren. Busse skifter mellom kjørebanene for å unngå de værste hullene i veien. Et par hundre meter lengre fremme er det flere som skal på Bussen er allerede ganske full men presser vi oss litt mer sammen får vi plass til 3 til. Jeg ender opp med å stå i en veldig tett sandwich mellom en ukjent dame og Era. Verstsøster snur seg mot meg og sier at ”nå er vi som sild i tønne eller hva?”, Jeg nikker og ler. Etter en stund er det en dame som står midt i midtgangen som roper ”Misy Miala” direkte oversatt: det finnes noen som skal av! Altså hun skal av. Lykke til tenker jeg! Jeg setter meg nærmest på fanget til en som sitter ved midtgangen, slik at hun skal klare å presse seg forbi. ” Aza fady, Aza fady” (unnskyld unnskyld) sier hun mens hun ler litt og presser seg gjennom menneskemengden, jeg tenker at dette umulig kan gå selv om at jeg har sett det blitt gjort mange ganger før, til slutt kommer hun seg ut av bussen og vi kjører videre.