Da var det plutselig veldig lege siden jeg har blogga! Selv om jeg befinner meg i Moramora,(slowlyslowly) country, har tiden gått veldig fort! Siden sist har det skjedd veldig mye , det har jo blant annet vært både jul og nyttår! Vi var så heldig å få to julefeiringer i år! Først feiret vi i lag med vertsfamilien siden vi ikke kunne feire alle i lag den 24/25. Så var vi også så heldige at vi fikk muligheten til å feire i lag med resten av nordmennene fra Hald hos en misjonær som heter Lise og familien hennes på det norske konsulatet i Antananrivo. Bilder sier mer enn tusen ord så her kommer det litt bilder fra julefeiringene våre!
Sist helg var vi på Retreat med styret for GBU, den organisasjonen vi jobber med. Det var utrolig gøy å bli bedre kjent md dem vi jobber med og se hva de gjør og hvordan de jobber. Da vi kom fikk vi programmet. Jeg fikk mildt sakt litt sjokk da jeg så at vi hadde program frem til klokka 11 og skulle opp klokka fem morgenen etter. I løpet av helga skulle alle styremedlemmene formidle sin Action Plan- hva de hadde lyst til å gjøre og oppnå i løpet av dette året i styret og hvordan, i tillegg til at dette også skulle diskuteres i styret og oppklares hvis det var noe som var uklart. I begynnelsen var det veldig rart å høre på, første mann ut var lederen av komiteen og han fikk masse spørsmål som jeg i begynnelsen oppfatta som kritikk, men etter hvert skjønte jeg at det egentlig var en ganske kul prosess hvor de hjalp med å gjøre planene mer gjennomførbare. Da klokka nærmet seg 11 skjønte vi godt at vi aldri kom til å bli ferdige med programmet til 11, men vi måtte fortsette hvis ikke ble vi forsinka dagen etter! Da klokka var halv ett var vi endelig ferdig, og vi var i seng til klokka var ett fire timer senere var det opp igjen og tid for frokost! På lørdagen begynte vi ganske bra og lå veldig godt ann i forhold til tidskjemaet og jeg begynte å glede meg til å legge meg tidlig på kvelden. Men da det var tid for vårt program kom problemene, vi følte veldig på det at de forventa at vi skulle gjøre ting på den gassiske måten noe vi er for å prøve, men vi ville også prøve å komme med nye ideer og da var det rett og slett litt skummelt, spesielt var forsaget vårt at vi under et møte kunne ha en bønnevandring der vi skulle gjøre mye forskjellig blant annet tenne lys og det festa folk seg veldig opp i. Det å tenne lys for noen man er glad i eller noen man tenker på er ikke en vanlig tradisjon her og det måtte virkelig diskuteres. Vi avslutta vårt program uten å egentlig ha kommet frem til noe særlig, og vi var langt på etterskudd og fikk ikke lagt oss før 1 den kvelden heller. Dagen etter kom ZK Tiana som er vår kontaktperson og en av lederne for organisasjonen i landet. Hun fikk til å forklare til styre at vi er her på en kulturutveksling og at vi har masse å lære av dem, men at de har ting og lære av oss og! Da løsne ting veldig opp, tror det hjalp veldig at det var hun som kom og så det for hun er en veldig respektert person innenfor organisasjonen. Alt i alt var det en veldig kjekk helg fylt med masse latter, sang, ris og trøtthet daaa VELOMA!!!
Et hellig legekontor
Etter den fjerde salmen begynte jeg å kjenne meg litt småsvimmel, og tok ut vannflaska fra veska. Drakk litt men følte egentlig ikke at det hjalp, jeg kviskret til Miantra en av vertssøstrene våre om hun trodde det var greit at jeg satt meg ned litt, jeg ville ikke akkurat gjøre presten eller noen andre sur. Neida selvfølgelig var det ikke noe problem. Jeg syns fortsatt at det var litt halvflaut, jeg visste at som eneste blonde person i en kirke med kanskje 300 personer viser det når den blondetoppen forsvinner. Jaja, bedre at jeg setter meg ned frivillig enn at jeg detter i bakken, da blir jeg hvert fall blitt lagt merke til tenker jeg og irritere meg litt over at vi må stå så utrolig lenge under gudstjenesten. Etter en stund finner jeg ut at jeg må ut å ha litt frisk luft, Miantra blir med meg og legger merke til at jeg er litt blek, ikke så unaturlig egentlig i og med at jeg ble veldig svimmel av å reise meg. Jeg setter meg ned og før jeg vet ordet av det har hun gått inn igjen i kirka og hentet en sykepleierske. De kommer ut ilag å lurer på om jeg kan gå eller om jeg trenger båre. Jeg ler og sier at jeg skal nok klare å gå selv, men skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan sitte å slappe av litt. Jo, fordi du må til legen vel! De fører meg inn igjen i kirka og ned en trapp. Her er det til min store overraskelse et lite legekontor. Det er nemlig ikke uvanlig at noen blir dårlige under de opptil 4 timer lange gudstjenestene. DE legene og sykepleierne som går i kirka tar det på tur å ha ansvar for hjelpe folk hvis de blir dårlige under gudstjenesten. Når jeg kommer ned er det allerede en lege der og en annen sykepleier. Jeg setter meg ned, de måler blodtrykk hører på hjerte mitt, gir meg litt vann, noen bonboner og knipser meg et par ganger i kinnet. ”Ahh! Det er kalsiummangel sier legen etter å ha pirket meg i kinnet ”. Jaja, tenker jeg, så det er ikke bare varmen, neinei får vel høre på legen og forklarer at jeg har noen multivitaminer som jeg kan ta når jeg kommer hjem. Brown cheese please! Jeg kom inn på kjøkkenet med det som var igjen av kaffe i muggen, her skal ingenting kastes! Der står en av værtssøstrene mine å baker! Det så skikkelig godt ut sier jeg, hva er de du har i? Hun ler litt å sier at hun har det som er igjen av brunosten i. Brunosten?!?! Den har jo ikke stått kjølig siden vi kom hit og minnet egentlig om smør fra det øyeblikket vi gav den vekk. Vi har nemlig ikke kjøleskap, eller det vil si vi har et kjøleskap, men det mangler funksjonen ”kjøle” og er blitt nedgradert til et helt vanlig skap. Så brunosten som vi gav for over en måned siden som vi trodde var borte for lengst var altså tatt vare på og siste rest skulle bli brukt opp. Vi har mye å lære av Gasserne om bruk og kast tenker jeg, og kan også legge til at brunost-muffins var ganske så godt! Som sild i Tønne
”Skal vi gå litt eller bare stå her?” spør vertssøsteren vår Miaina , det er en fin kveld så vi bestemmer oss for at vi kan tusle litt bortover. Bussen her i Antsirabe stopper uansett så lenge man peker og viser at man vil på. Der kjører det en rød nummer 17 buss forbi. Hun gjør et tegn om at vi vil på, den stopper men vi må spørre, går den helt frem? Nei det gjør den ikke, mange av bussene går bare halvveis på kveldene det er ikke så mange som skal helt ut til der vi bor, det er jo nesten på landet! Vi går lit videre å ser at vertsbroren vår Era er ute på samme ærend, han skal hjem fra jobben sin på sykehuset å sitter å venter på bussen ved en benk der det er et skilt som viser at dette faktisk er et busstopp. Han smiler og tar oss i hånda, man håndhilser nesten alltid når man møter folk her. ” Tre busser har allerede kjørt forbi, men de var stappfulle” sier han. Vi setter oss ned og venter, det kjører et par fulle busser forbi før det til slutt kommer en ny 17buss som både har litt ledig plass og skal helt frem til Morahita der vi bor. Mannen som står bak i bussen og tar i mot penger og hjelper folk av og på, blir kalt the reciever. Han roper at vi må skynde oss og dytter oss nærmest inn på bussen. Vi blir stående i midtgangen. Intimsone er et ukjent begrep her. En albue der og en rumpe der, folk bryr seg ikke. Era samler inn penger og veksler med de rundt seg før vi sender bakover til recieveren. Busse skifter mellom kjørebanene for å unngå de værste hullene i veien. Et par hundre meter lengre fremme er det flere som skal på Bussen er allerede ganske full men presser vi oss litt mer sammen får vi plass til 3 til. Jeg ender opp med å stå i en veldig tett sandwich mellom en ukjent dame og Era. Verstsøster snur seg mot meg og sier at ”nå er vi som sild i tønne eller hva?”, Jeg nikker og ler. Etter en stund er det en dame som står midt i midtgangen som roper ”Misy Miala” direkte oversatt: det finnes noen som skal av! Altså hun skal av. Lykke til tenker jeg! Jeg setter meg nærmest på fanget til en som sitter ved midtgangen, slik at hun skal klare å presse seg forbi. ” Aza fady, Aza fady” (unnskyld unnskyld) sier hun mens hun ler litt og presser seg gjennom menneskemengden, jeg tenker at dette umulig kan gå selv om at jeg har sett det blitt gjort mange ganger før, til slutt kommer hun seg ut av bussen og vi kjører videre. Sist fredag prøvde vi oss på å lage en gassisk variant av den norske varianten av taco! Det ble ganske vellykka egentlig! vi inviterte noen venner og serverte først taco, før vi hadde noen leker og dans til Mexicansk musikk! Før festen starta fikk alle jentene håret fiksa, og de lagte plastikskjørt til alle!Ellers har vi prøvd oss som Engelsklærere denne uka! Det var definitivt utfordrende, selv om vi har utrolig snille elever! Problemet vårt var, tro det eller ei, at de var "for flinke". Vi hadde fått beskjed om å lære vekk basics, og hadde egentlig bare forberedt oss på at vi kunne lære vekk tall, det å presentere seg selv osv. Men da vi kom til skolen kunne de allerede dette og vi ble mildt sakt litt paff, men prøvde vårt beste! Det kan vertfall bare gå oppover nå! VELOMA!
|
Litt Om MegJeg heter Ingri og går i år på Hald internasjonale senter. Jeg skal 6,5 måneder til Madagaskar, til en by som heter Antsirabe, kommer til å skrive litt om mitt opphold her. Archives
March 2016
Categories |